”Historia Norvegia” forteller at trønderne kom fra Sverige, trolig rundt år 600. Trøndelag var på denne tida den største og best ordnede og organiserte ”staten” i landet og fungerte som en velordnet sambandsstat. Trøndelag var delt inn i 8 fylker, 4 Inn-trønderske fylker og 4 Ut-trønderske. Hvert fylke hadde sin høvding, sitt fylkeshov og sitt ting. De styrte i stor grad sine egne saker, og større saker ble avgjort på Frostatinget.
Den eldsteutgaven av Frostatingsloven forteller at i tillegg til de opprinnelige 8 fylkene, hørte også 4 nye fylker til Trøndelag eller Frostatingslagen etter en rettsreform med ny organisering av lagtingene.
Frostatinget var et representantting som valgte og oppnevnte utsendinger og skilte seg slik helt ut fra alltinga i sin sammensetning. Frostatingsloven fastslo hvor mange menn hvert fylke hadde rett til å sende til tinget, og dette var 400 bønder fra de opprinnelige 8 fylkene, og 85 mann fra de nyeste fylkene. I tillegg til disse 485 kom handelsmenn, lendmenn, sysselmenn, gjøglere, treller og ombudsmenn for kongen til Frostatinget. Det ble en forholdsvis stor forsamling!
En dag på Frostatinget starta klokka 6 om morgenen ved at storklokka i Logtun kirke ringer til tings. Lagretten ”benker seg” innenfor vebåndene i en halvsirkel vendt mot øst og soloppgangen. Presten kommer fra kirka med Frostatingsloven og Frostatingsseglet under armen og tar plass ved siden av ordstyreren. Tingfred lyses, og Frostatinget settes i ly av kirka. Forhandlingene varte til klokka 15.
Frostatinget og de andre lagtingene møttes hvert år på Bottolfsmesseaften, den 16. juni fra cirka år 940 til etter reformasjonen. Dette var et bra tidspunkt etter våronna og før høyonna.
Frostatinget ble flytta til Trondheim like før år 1600. I dag føres lovtradisjonen videre i Frostating Lagmannsrett som fremdeles holder til i Trondheim.
Frostatingsloven er en av de såkalte landskapslovene, og Frostatingsloven var den loven som gjaldt for Frostatingets landskapsområde og inneholder eldgamle norske rettsregler. De ble samla og skrevet ned på 1000-1200-tallet. Landskapslovene ble avløst av Magnus Lagabøtes Landslov i 1274.
Frostatingsloven slik vi kjenner den i dag fikk denne oppdelinga under Kong Håkon Håkonsson i 1260. Det har nok eksistert ei eldre lovbok som omtales under navnet Grågås, sannsynligvis så den gammel ut. Etter tradisjonen ble både lovboka og Frostatingsseglet oppbevart i Logtun kirke.
Det mest kjente sitatet fra Frostatingsloven er «At løgum skal land vårt byggjast, en eigi at uløgum øydast» eller «Med lov skal landet vårt bygges, og ikke med ulov ødes»